Ferdig båt og prøveroing

Så har tjæresmurninga på basken fått noen dagers tørk, og vi er klar for å prøvero.

Vi har også sjekket tørrvekta på basken.

62 kg. viste den gamle bismervekta.

Her får bask og båtbygger rette stoffet. Dette er viktig for at det skal gå vel med båten. Vi har gitt basken navnet Vieljaš. Det betyr lillebror på norsk. Båtbygger Ivar Sørli til venstre.

Hiv i hauet!

Så skal det ros! Først en liten test av stabiliteten. Det er begrenset hva man kan oppnå av stabilitet i en så liten spisstevnet båt. Den måler bare 3,5 meter mellom stevnene. Men ikke så aller værst, tross alt.

Så er Ivar i siget.

Den var slett ikke værst å ro.

Her ser vi fordelene med den lave kjølen og flate botn. Båten kommer godt opp på den grunne fjæra. Dette gjør den også letthåndterlig i elvestrømmen. Båtens størrelse og lave vekt gjør den enkel å dra på land for en person eller barn.

Det var spenning knyttet til plassering og høyden av sete for roeren. Men det fungerte bra. Det kunne ikke vært noe høyere, i alle fall ikke for lengere roere enn Ivar. Perfekt med spenntak i akterbandet for Ivar. Sannsynligheten for at arrangementet har vært slik vi antok, er dermed tilstede.

Vieljaš ved sitt mest sannsynlige framtidige bruksområde. Fjordbotnfjæra i Gratangen. Her er både elveos og langstrakt fjære. Prosjektet nærmer seg dermed slutten. Båtbyggeren har gjort sitt, nå gjenstår bare å sammenfatte dokumentasjonen. Vi håper at vi i nær framtid kan videreføre prosjektet ved å overføre kunnskapen vi har opparbeidet på denne basken, til lokale håndtverkere i Tana og Varanger. Nordnorsk Fartøyvernsenter og Båtmuseum vil takke sine samarbeidspartnere ved Tana Museum og Varanger Samiske Museum i Deanu ja Várjjat Museasiida. Vi vil også takke Bjørn Skauge fra Myken, som har bidratt med bilder og dokumentasjon fra sin tidligere oppmåling og utarbeidelse av tegningene som var grunnlag for denne rekonstruksjonen. Til slutt en spesiell takk til Sametinget som bidro med finansiering og dermed muliggjorde prosjektet.

Ràggu ja àsat - band og esing

Da er vi straks i mål med det praktiske arbeidet på Tanabasken. Ivar har fått forsterkninger de siste dagene. Basken har fått innved og esing, og er løfta ut av jiggen.

Opplengerene på manneraggu, akterbandet, tilpasses.

Malen for skohttaraggu, skottronga, prøves på rotemnet.

Ronga ferdig felt og montert i akterskotten.

Joost har vært med de siste dagene. Her nøkkes asat, esinga eller finkenettet, på plass.

Ivar risser opp for spikeren på andre sida.

Linjene på esinga finsiktes.

Banda på rekke mot framstevn; manneraggu, gaskaraggu, nubberaggu og fremst framronga, ovdaraggu.

Dokumentør og prosjektleder Nils er satt i ærlig arbeid med halskluten framme.

Halskluten atte.

Så er det klart for å ta basken ned av jiggen.

Ivar betrakter resultatet. Det ble en liten nett båt som var overaskende stiv og strunk, selv uten tofter.

Så er det tur for justering av kjølen. Det blir omlag 15 mm høyde, men vi velger også å legge en slitekjøl.

Så er det bare å høvle ivei.

Tollegangen lages etter tegninga, og utføres i bjørk.

Vi har ikke indikasjoner på hvordan rotofta har vært utformet, men vi antar at de langsgående borda har vært underlag for ei toft. Vi vil prøve det ut i praksis, og se hva som kan ha fungert.

Så er slitekjøl av osp spikret på, båten er bredd, og over helga skal vi prøvero!

Sidofiellu ja ropmu - sidebord og ripbord

Bordinga av basken nærmer seg ferdigstillelse. Siden vi arbeider ut fra tegninger, og ikke har den opprinnelige båten tilgjengelig under bygginga, har vi måttet foreta enkelte valg utfra sannsynlighet i utførelsene på de to øvre bordgangene.

Før de to siste omfarene kommer på, legges banda i botn. Her tar Ivar mal med en bordbit.

Formen fra bordmalen overføres til et emne av grenkrok av furu. I Bjørn Skauges rapport fra oppmåling av basken står det at innveden er av bjørk. Det har nok vært varierende materialbruk etter tilgjengelighet. Vi har fokusert på innlæring av det byggetekniske under dette prosjektet, og valgte å bruke furu.

Bandet formes.

Her felles akterbandet (manneraggu) i båten. Tykkelsen er 4 cm.

Sidebordet (sidofiellu) kommer rett fra bløtlegging i sjøen og prøves på. I basken på Tana museum har dette bordet skaringer, men de er ulikt plassert fra side til side og den ene er plassert uvanlig langt fram i båten. Vi har antatt at det her kan dreie seg om reparasjoner, og har valgt å lage også dette bordet i en hel lengde. Tykkelsen er som for botnborda, 15 mm.

Frambandet (nubberaggu) montert. I denne basken er det to rom, med henholdsvis 21 og 18 tommers lengde. Dette er uvanlig små rom, og dersom toftene har ligget på banda, vil det være vanskelig og ro denne båten sett i forhold til plassering av tollegangen.

Ivar skyter øversida av sidofiellu.

Begge sidebordene er kommet på plass og midtbandet (gaskaraggu) er montert. Siden det har vært nødvendig å bløtlegge alle bordene, smører vi inn båten etterhvert. Dette for å få en skånsom opptørking i det relativt ugunstige byggelokalet.

Ripbordet (ropmu) prøves på framme.

Ripbordet var også i to deler på museumsbasken, men skaring var plassert ulikt fra side til side. Begge skaringer var plassert på et band. Dette er også uvanlig ut fra praksis på andre tradisjonsbåter. Vi har imidlertid valgt å plassere skaringen likt på begge sider, i framkant av midtbandet.

Så var alle omfar kommet på plass. Så snart resten av innvenden, esinga og tollegangen er på plass, skal det prøveros! Utenfor museet der bygginga foregår har vi forhold tilsvarende det denne basken trolig har vært benyttet i. Elv og elveemunning i langstrakt fjære.

Bordingen fortsetter

Tanabaskprosjektet er i gang igjen. Vi har vært uheldige etter sommerferien ved at både båtbygger og lærling har vært satt ut av idrettskader. Nå er imidlertid prosjektleder Ivar på plass igjen enkelte dager. De vriene kjølbordene er satt på, og nå står neste omfar for tur.

Illustrasjonen skal vise det vanskeligste punktet på kjølbordet i overgangen mellom kjøl og stevn, omtalt som kverken i et tidligere innlegg. Bordet har godt anlegg mot kjølen, men i overgangen er det bare kanten av bordet som ligger an før legget på bordet reiser seg og gir større annleggsflate mot stevnet. Illustrasjon: Gunnar Holmstad

Ivar justerer sua med høvel. Sua er overlappinga mellom bordene, og vinkelen her endrer seg langs hele bordet. Subredden var sterkt varierende på den oppmålte basken, noe som nok skyldes mange reparasjoner. Her har vi lagt oss på 22 mm som er en høvelig norm for størrelsen på båten.

Overgangen mellom bordene mot stevnet kalles nakkinga.

Bordet prøves på en siste gang. Det andre omfaret i botn er også 15 mm tykt. Bordet er i likhet med kjølbordet i hel lengde fra stevn til stevn.

Legget på bordet kontrolleres med gradbrett.

Siet som skal tette mellom bordene spinnes til en passelig jevntykk tråd. Her benyttes tjæret drev, men vi har ikke kunnskap om hva som har vært benyttet opprinnelig på basken vi rekonstruerer.

I sua benyttes en suhøvel for å lage et lite spor som siet skal ligge i. Tykk tjære blir smurt for å beskytte og holde siet på plass.

Siet er kommet på bordet som nå er klart for montering.

Siste botnbordet er straks klart til innfesting.

På rekonstruksjonen velger vi å nøkke alle spikerene som binder borda sammen i sua. På Basken som er utgangspunkt er det en god blanding av klink og nøkkede spiker. Men det er foretatt mange utskiftninger og reparasjoner, og de bordene vi antar er eldst synes å være festet med nøkkede spiker.

Ved nøkking bøyes spikeren på innsiden før den er slått helt inn. Her benyttes pennhammeren og et mothold på spikerhodet.

Så slås spikeren helt inn. Når den da slås ned på innsiden av bordet har den en god krok som gir godt feste.

Spikeren slås inn i bordet, vendt attover og på skrå av vedretningen. Dette for å hindre at bordet sprekker. Bordene blir slette på innsiden, noe som gir en fordel ved bruk av garn. Her ser vi også noen av verktøyene til Ivar. Strokhøvel er en liten profilhøvel som benyttes for å markere linjen langs kanten på bordet hvor spiker eller klinknagler skal sitte. Øksa er en båtbyggerbile, trolig fra Agder, men som dukket opp fra glemselen i Salten. Den lille sorte er en støthøvel som Ivar har arvet fra sin bestefar.

De to første omfarene i basken utgjør botn, og neste operasjon, vil bli å legge inn banda (spantene) her før det bordes videre. Fartøyvernkonsulent Gunnar har laget en rask 3D-modell av botn ved hjelp av fotogrammetri. Klikk på ikonet, vent og bruk musa til å dreie modellen.